Innebandy er en rask, fartsfylt sport der hvert sekund byr på action og overraskelser. Ikke ulikt pokerspillet – poker er også fartsfylt, actionfylt og overraskende. Og det er å regne som en sport og et ferdighetsspill. Man blir bedre med tiden, derfor er hard trening og bunnsolid tålmodighet avgjørende for man vil klare seg. Dette er kanskje grunnen til at så mange innebandyspillere har gjort det bra som pokerspillere. For noen er innebandy jobben og pokeren hobby, for andre er det poker som er jobben og innebandyen hobby. For andre har situasjonen snudd seg fra det ene til det andre på kort tid.
Svenske Rahmn tok gullarmbånd i WSOP
Uansett hvilke innebandyspillere med pokerinntekter man snakker med, har de én ting å si – det handler kun om viljestyrke og gjentatt trening for å lykkes. Et godt eksempel er Mats Rahmn, som ble den andre svensken i historien til å vinne et gullarmbånd fra verdensmesterskapet i poker – WSOP, som spilles hvert år i Las Vegas. Rahmn stakk av med nesten ti millioner kroner i gevinst ti år siden, men fortsetter sin innebandykarriere. Han spilte poker på amatørnivå i flere år før han valgte å bli proff.
IBK-spilleren Näslund har pokergener
Det samme gjelder Jimmy Näslund, en av de beste spillerne på det svenske laget IBK rundt ti-femten år siden. Jimmy har poker i blodet – faren er også pokerspiller. Når svenske Aftonbladet intervjuet Näslund, hadde Jimmy et viktig poeng: god fysisk form er viktig i poker. For å være tålmodig, må man være sterk. Ikke bare mentalt, men også fysisk. Tålmodighet er en viktig del av poker, derfor er det viktig å huske disse ordene fra Näslund junior. Han har spilt en rekke mesterskap, blant annet den store turneringen for spillet Texas Hold’em – PokerStars Nordic Bahamas Expedition. Med en sterk konkurranseevne og god fysisk form kan man forvente store ting av innebandyspillere med en interesse for dette pokerspill.
Også Palmefors satser på kortene
Flere svenske innebandyspillere har begitt seg ut på diverse pokereventyr, det begynner faktisk å bli en trend blant idrettsfolk generelt. Mårten Palmefors var kaptein på Färjestad IBK da han dro til sitt første WSOP (Poker-VM) i Las Vegas. Med ti millioner kroner i potten er det forståelig hvorfor pokerfrelste mennesker kaster seg på mesterskapet. Innebandyspillere har dog gjort det godt nettopp på grunn av sin vilje til å stå igjennom vanskelige tider og satse alt de har når det trengs. Dessuten er det gode penger involvert, minst like store som man får i store idrettskonkurranser. Mårten Palmefors har blant annet vunnet seksti tusen dollar i en stor turnering med over to tusen spillere, ifølge Olandsbladet som hadde et intervju med innebandyspilleren.
Svenske innebandyspillere spiller poker
Svenske innebandyspillere har vært med på en rekke WSOP gjennom årene – allerede i 2005 begynte interessen å spre seg. Daniel Marklund var en av stjernespillerne i IBK Dalen, innebandyklubben fra Umeå nord i Sverige, da han vant reise til Poker-VM. Han ble dessverre ikke en av storvinnerne, men da han kom hjem og fortalte andre innebandyspillere om denne muligheten, begynte pokerbasillen å spre seg. Man kan diskutere om det faktisk er en fordel å ha bakgrunn i idrett når man begynner å spille poker. Det er dog tydelig at folk som har klart seg vel i livet, enten innen sport, forretninger eller andre krevende yrker, også gjør det helt greit ved pokerbordet.
Kohonen er fortsatt aktiv som spiller, men har i løpet av de siste årene blitt forbigått av det svenske stjerneskuddet Rasmus Enström, som til daglig spiller for IBF Falun. Den lynraske 26-åringen begynte sin karriere i Råby BK, hvor han raskt fikk ry på seg for å være et talent utenom det vanlige. Og Enström har definitivt innfridd de skyhøye forventningene; i følge Innebandymagazinet var han verdens beste spiller både i 2014 og 2015. Svenskene har også de beste kvinnelige spillerne. Emelie Lindström, som spiller for Djurgården IF, og Anna Wijk, som spiller for KAIS Mora IF, er begge spillere i den absolutte verdensklasse. Så er også Endre Ifs Anna Jakobsson og Djurgårdens Sandra Mattsson. Med så mange klassespillere å velge mellom begynner man å forstå at Sveriges dominans i internasjonal innebandy ikke er noen tilfeldighet.
Hvem funkler så sterkest? Mange vil nok svare Henriette Knudsen. Denne knalltøffe glad- og go’jenta har briljert i posisjonene som senter og løper for norgesmester Sveiva IB, og har gjennomgående levert svært sterke prestasjoner gjennom hele sesongen. Sveiva IB har derfor all grunn til å gni seg i hendene over at Knudsen valgte nettopp dem. Knudsen, som tidligere har spilt for SF Grei og Tunet IBK, kunne velge og vrake blant klubber, men valgte altså Sveiva IB. Knudsen har ikke bare vært suveren i årets sesong i eliteserien, men også gjort det svært godt på landslaget. Så langt står hun notert med 18 poeng på 37 kamper på A-lagsnivå, mens de tilsvarende sifrene for U19-laget er 7 og 4. Heldigvis for norske fans av innebandy har Knudsen mange gode år igjen. 26-åringen har sannsynligvis sine beste år foran seg, så her er det bare å glede seg til fortsettelsen.
Kronberg innledet sin karriere i Holum IBK (deretter Gjelleråsen IF), hvor han i sesongen 2003/2004 gjorde slik suksess at våre svenske naboer ble interesserte. Resultatet ble i første omgang et kort opphold med IBF Falun, hvilket imidlertid bare ble et hvileskjær på nordmannens reise til IBK Dalen. I 2010 vendte Kronberg tilbake til Gjelleråsen IF, noe alle norske fans av innebandy naturligvis gledet seg vilt og hemningsløst over. Dessverre ble det med én sesong. Kronberg hevdet nemlig at norsk innebandy var uprofesjonell og dårlig organisert. Dermed dro han tilbake til svensk innebandy, hvor suksessen bare fortsatte og fortsatte. Når 35-åringen snart legger opp, kan han se tilbake på en karriere som ingen andre norske spilleres kan måle seg med.
Enstöm var avgjørende for IBF Faluns suksess både i den svenske eliteserien og i cupen, og foruten å score mål i bøtter og spann demonstrerte han i rollen som kaptein både store lederegenskaper og uforlignelig taktisk klokskap. Lagkameraten Alexander Galante Carlström hadde også en meget sterk sesong og fortjener også mye heder og ære for Faluns triumfferd denne sesongen. Hva så med kvinnene? Anna Wijk leverte en ny glimrende sesong i KAIS Mora, og var som vanlig i sitt ess når det gjaldt som mest. I likhet med legendariske Emelie Lindström, som hun ofte sammenlignes med, er Wijk en spiller for de store anledninger. Maken til turneringsspiller kan vi faktisk knapt huske å ha sett, og Wijks bidrag til KAIS Moras seire i eliteserien, cupen og i VM kan ikke understrekes nok. At hun i tillegg ble kåret til verdensmesterskapets mest verdifulle spiller understreker ytterligere Wijks makeløse evne til å briljere når presset og forventningene er på sitt mest intense.
Til syvende og sist sto kampen mellom Sveiva og Tunet. Begge lag har i en årrekke befunnet seg helt i teten blant de norske kvinnelagene, med hard konkurranse fra andre topplag som Sagene og Grei. I årets sesong ble det Stovner-laget Sveiva som trakk det lengste strået til slutt. Men med hvilke marginer! Både Sveiva og Tunet endte nemlig med 47 poeng, hele 12 poeng bak Sagene på tredjeplassen. Dermed ble målforskjellen avgjørende. Sveiva scoret 174 mål og slapp inn 41 i løpet av sesongen, mot Tunets 140 scoringer og 50 baklengsmål. Dermed vant Sveiva på målforskjell, en makeløst spennende og samtidig hårfin måte å avslutte årets liga på. På bunnen av tabellen finner vi henholdsvis Nor92 og Gjelleråsen med henholdsvis 10 og 11 poeng. Begge lag var naturlig nok skuffet over årets svake resultater og vil garantert gjøre sitt ytterste for å reise kjerringa når sesongen 2016-17 braker løs.
At Sveiva vant fortjent måtte imidlertid selv Sagene noe slukøret innrømme. Stovner-jentene var nemlig best sesongen i gjennom. I gruppespillet havnet Sveiva i pulje B, som de til slutt vant etter å ha tatt tre seire og spilt en uavgjort. Målforskjellen var temmelig overbevisende, med 39 scoringer og bare syv baklengsmål. Sagene fulgte dog hakk i hæl og endte med samme poengsum, en indikasjon på hvor livsfarlige dette laget er når det spiller opp mot sitt fulle potensiale. I semifinalen ventet så Grei. I de tre kampene som fulgte vant Sveiva alle sammen med sifrene 7-5, 7-3 og 6-5. Dermed var det duket for enda en finale for de tilsynelatende ustoppelige Sveiva-damene. Selve finalen mot Sagene ble en jevnspilt affære, men sluttresultatet (5-2 til Sveiva) levnet ingen tvil om hvilket kvinnelag som er det beste i Norge for tiden.
Bookmakernes favoritter var på forhånd vertsnasjonen Finland og Sverige, som jo har vært temmelig overlegne den siste tiden. Ganske riktig var det også disse to lagene som møttes i finalen, etter å ha beseiret henholdsvis Tsjekkia og Sveits i semifinalene. Selve finalen ble en thriller av de store. Svenskene vant til slutt 5-4 foran omtrent 6500 neglebitende tilskuere Hakematsa-hallen. Mesterskapets store profil ble den uforlignelige Anna Wijk, som i kjent stil overgikk seg selv når alt sto på spill.På herresiden var 2015 et gledelig år for norsk innebandy. I finalen i ekvivalenten til fotballens Champions League, nemlig EFC (European Floorball Championship), var det Greåker som gikk til topps. Motstanderen i finalen var latviske Lekrings, som sist vant turneringen i 2013 etter å ha slått Slevik i finalen. Kampen ble i likhet med VM-finalen for kvinner en real thriller, men østfoldingene vant altså til slutt med sifrene 6-4. Kampens store spiller ble Andreas Lindqvist, som med sine to kjappe scoringer snudde oppgjøret til nordmennenes fordel.
Den første kampen, mot Sverige, ble dermed den første av en serie katastrofer. Kampen endte til slutt med 13-2 til svenskene, og nordmennene gikk ydmyket og forvirret av banen. Et løpsk godstog kunne knapt gjort større skade. Hvis dette var ille, ble kampen mot Tsjekkia enda verre. Også denne gangen gikk alt galt, og mens baklengsmålene formelig haglet ble det klart at dette dreide seg om en kollektiv psykologisk kollaps. Sluttresultat? 13-0 til tsjekkerne. Med dette som bakteppe ble vår siste kamp mot Polen nærmest som en seier å regne. Denne gangen slapp vi unna med 4-6, og kvaliteten på spillet var klart bedre enn i de to første kampene. Sammenlagt så det imidlertid ganske stygt ut for Norges del, som havnet på sisteplass i turneringen. Med 30 baklengsmål og bare fire scoringer kunne vi ikke regne med noe annet.